Loading
Frydenlund Strand

Utsikt mot et godt liv

Yrende. Sosialt. Lettvint. Hermod og Magnhild Høwe har passert 80, men lever på høygir takket være valget de tok for 17 år siden.

Noen romsterer i yttergangen. Magnhild roper “hei”, hun skreller av seg frakken og slår seg ned i en stol, ved siden av ektemannen Hermod. Hun vært ute og hilst på folk. Det vil si, hun har tatt heisen og gått noen få skritt for å sette seg på kafé og kjike på livet. Slik har dagene vært de siste 17 årene: preget av yrende vrimmel og store og små opplevelser, hver eneste dag.

De satt i et hus fullt av ekko etter levd liv da ungene var fløyet. Ekteparet ble stående overfor et valg, og bestemte seg for å skrive et nytt kapittel. De valgte mennesker, de valgte luftig utsikt, de valgte å være nært havet, og de valgte å bruke tiden på ting de elsker. Det er noe med mulighetene som åpner seg når livet blir renskåret. Når du skjærer ned på alt du egentlig ikke vil bruke tid på. Noe så enkelt som kjøring fra A til B, krevde seg i lengden.

– Jeg var lenge aktiv i politikken, og satt på møter og bladde i papirbunker, så kjørte jeg til og fra hjemmet i Eidbukta utenfor Sortland. Livet mitt besto i å sitte.

I dag går Hermod dit han skal. Han holder seg i bevegelse. Magnhild trimmer hver dag, og To til tre ganger i uka tar han treningsbagen med bort til treningssenteret og svetter litt på apparatene, og i badstua.

– Det handler vel litt om å ta vare på seg selv, fysisk og psykisk, sier han.

Valget de tok, har gitt dem noen av deres beste år. Siden 1999 har de hilst Sortlandssundet god morn over frokostblandinga, fra sin 100 kvadratmeter store leilighet med strømlinjeformede løsninger, og en utsikt som gir dem ro.

– Det var fint å bo der vi bodde, i et stort hus med alt vi trengte. Men det gjør noe med sinnet, å ha luft rundt seg. Å stirre i veggene blir ikke det samme. Dessuten vaks det opp hus og garasjer rundt oss overalt, og vi så ingenting. Trivselen med å sitte og se ut på havet, følge med på båtene og livet. Den betyr mye.

Selv for Hermod, som var gartner av yrke og hadde en hage han kunne boltre seg i, ble valget enkelt. Det er ei tid for alt.

– Avgjørelsen var lett. Man samler jo opp en del i løpet av et helt liv, og vi kvitta oss med mye, kanskje litt for mye. Men vet du hva? Vi ble letta, og kjente at vi ikke kom til å savne noe.

Det er sjelden man snakker om friheta det er å slippe å ta seg av et hus. Om du skal på ferie, er det kanskje ikke alltid med den beste samvittigheten du pakker kofferten. Kanskje må du for n’te år på rad velge mellom den oppgraderinga som egentlig er på overtid, og ferieturen ungene dine fortjener. Kanskje hører du skriket fra panelet som skulle skrapes og males, helt til solsenga i syden.

– Maling og skraping. Jeg blir svett på ryggen bare av tanken. Jeg er så glad for å slippe!

– Savner dere virkelig ikke en eneste ting?

– Jo. Større bod, og garasje. Det er det eneste jeg kan komme på. Gartnergenet får jeg utløp for i plantekasser på altanen, og på takterrassen. Det er evig nok.
De hadde stort hus med kjeller, mange rom, og badstu.

– Vi hadde husrom. Det var ungdommer seint og tidlig, vi hadde åpent hus. Men det har det jaggu vært her også.

Leiligheita ble et blankt lerret som de fikk fylle med glødende engasjement, nestekjærligheit, og omsorg. For hverandre, og samfunnet rundt dem.

– Å bo sånn som dette. Har det åpnet noen dører for dere?

– Ja, det har åpnet veldig mange dører, både for meg og kona, sier Hermod og gløtter på Magnhild.

Paret er aktive, på grensa til hyperaktive vil noen kanskje si. De har deltatt i mange lag og foreninger, og fremdeles har de et og annet verv, selv etter å ha passert åtti. På veggen henger bildet Magnhild fikk da hun ble tildelt “Medmenneskeprisen” for sitt engasjement med frivillig arbeid. Ved siden av, henger et bilde fra et teslaberas med en skikkelse vi drar kjensel på. Hermod trodde det var en fleip, men skjønte etterhvert at han ble invitert til å drikke te sammen med sjølvaste kongen, på et arrangement for ildsjeler fra alle kanter av landet.

Han er, kort sagt, en mann som har fått brukt tida si på ting som betyr noe for ham. Blant annet et langvarig og begeistret engasjement for å realisere Kulturfabrikken. Et tilbud han benytter seg av så ofte som mulig, nå som det er nærmeste nabo.

– Vi bor tett på Kulturfabrikken, og nært butikkene. Skulle jeg åpne sokkeskuffa en morgen, og det var tomt, er det bare å ta en svipptur ned på Dressmann. Vi har 29 butikker, nesten i vår egen stue.

Store buketter med sjønære sentrumsleiligheter har vokst fram på Sortland de siste årene. “Taket”, der Hermod og Magnhild bor, var et av de aller første prosjektene av denne sorten. Og paret var de første til å tegne seg, allerede da planene var på skissestadiet. Det har blitt en trend, og etterspørselen er stor. Det er kanskje ikke så rart.

– Jeg var opptatt av boform, og rammene rundt livene våre. Å skape livskvaliteten man ønsker seg. Den har gått suksessivt, og har økt proporsjonalt med tilværelsen her i denne leiligheten.

De flyttet hit november 1999. Da inviterte de 13 naboer til julebord. Det ble en årlig tradisjon. Grillfester og andre sammenkomster ble det også.

– Det er noe med det å ha gode naboer. Alle vi “på taket”, som vi kaller det her, har mye kontakt.

– Dere kjører full hendel hver dag?

– Vi gjorde det før. Nå kjører vi mer i andregiret, men med gassen i bånn.

Rundt i leiligheita henger spor etter turer til Kina, Afrika, Bangladesh og selvfølgelig: syden. Selv om fasen med den heftigste reisinga kanskje er over, har Magnhild fortsatt glede av globetrottinga. Hun nikker ned mot føttene – de er ikke med på de lange turene til andre steder på kloden. Men minnene lever hun på, fremdeles.

– Altså, jeg er 87 år straks. Nå har jeg tid til å tenke tilbake.
– Når dere er 100 år, er dere fremdeles på høygir?

– Nei, haha, da håper jeg at jeg er på Selnesmyra! Men vi holder oss nok i mye bedre form enn hvis vi ikke hadde tatt dette valget. Noe annet tør vi ikke tenke på.

Ønsker dere også et godt liv i sentrum sammen, ta kontakt med våre meglere for å sjekke ut muligheten for en leilighet på Frydenlund Strand med havet som nærmeste nabo og byen rett i ryggen. Klikk her for å kontakte oss.

Yrende. Sosialt. Lettvint. Hermod og Magnhild Høwe har passert 80, men lever på høygir takket være valget de tok for 17 år siden.

Noen romsterer i yttergangen. Magnhild roper “hei”, hun skreller av seg frakken og slår seg ned i en stol, ved siden av ektemannen Hermod. Hun vært ute og hilst på folk. Det vil si, hun har tatt heisen og gått noen få skritt for å sette seg på kafé og kjike på livet. Slik har dagene vært de siste 17 årene: preget av yrende vrimmel og store og små opplevelser, hver eneste dag.

De satt i et hus fullt av ekko etter levd liv da ungene var fløyet. Ekteparet ble stående overfor et valg, og bestemte seg for å skrive et nytt kapittel. De valgte mennesker, de valgte luftig utsikt, de valgte å være nært havet, og de valgte å bruke tiden på ting de elsker. Det er noe med mulighetene som åpner seg når livet blir renskåret. Når du skjærer ned på alt du egentlig ikke vil bruke tid på. Noe så enkelt som kjøring fra A til B, krevde seg i lengden.
– Jeg var lenge aktiv i politikken, og satt på møter og bladde i papirbunker, så kjørte jeg til og fra hjemmet i Eidbukta utenfor Sortland. Livet mitt besto i å sitte.
I dag går Hermod dit han skal. Han holder seg i bevegelse. Magnhild trimmer hver dag, og To til tre ganger i uka tar han treningsbagen med bort til treningssenteret og svetter litt på apparatene, og i badstua.
– Det handler vel litt om å ta vare på seg selv, fysisk og psykisk, sier han.

Valget de tok, har gitt dem noen av deres beste år. Siden 1999 har de hilst Sortlandssundet god morn over frokostblandinga, fra sin 100 kvadratmeter store leilighet med strømlinjeformede løsninger, og en utsikt som gir dem ro.
– Det var fint å bo der vi bodde, i et stort hus med alt vi trengte. Men det gjør noe med sinnet, å ha luft rundt seg. Å stirre i veggene blir ikke det samme. Dessuten vaks det opp hus og garasjer rundt oss overalt, og vi så ingenting. Trivselen med å sitte og se ut på havet, følge med på båtene og livet. Den betyr mye.

Selv for Hermod, som var gartner av yrke og hadde en hage han kunne boltre seg i, ble valget enkelt. Det er ei tid for alt.
– Avgjørelsen var lett. Man samler jo opp en del iløpet av et helt liv, og vi kvitta oss med mye, kanskje litt for mye. Men vet du hva? Vi ble letta, og kjente at vi ikke kom til å savne noe.
Det er sjelden man snakker om friheita det er å slippe å ta seg av et hus. Om du skal på ferie, er det kanskje ikke alltid med den beste samvittigheten du pakker kofferten. Kanskje må du for n’te år på rad velge mellom den oppgraderinga som egentlig er på overtid, og ferieturen ungene dine fortjener. Kanskje hører du skriket fra panelet som skulle skrapes og males, helt til solsenga i syden.
– Maling og skraping. Jeg blir svett på ryggen bare av tanken. Jeg er så glad for å slippe!
– Savner dere virkelig ikke en eneste ting?
– Jo. Større bod, og garasje. Det er det eneste jeg kan komme på. Gartnergenet får jeg utløp for i plantekasser på altanen, og på takterrassen. Det er evig nok.
De hadde stort hus med kjeller, mange rom, og badstu.
– Vi hadde husrom. Det var ungdommer seint og tidlig, vi hadde åpent hus. Men det har det jaggu vært her også.
Leiligheita ble et blankt lerret som de fikk fylle med glødende engasjement, nestekjærligheit, og omsorg. For hverandre, og samfunnet rundt dem.
– Å bo sånn som dette. Har det åpnet noen dører for dere?
– Ja, det har åpnet veldig mange dører, både for meg og kona, sier Hermod og gløtter på Magnhild.

Paret er aktive, på grensa til hyperaktive vil noen kanskje si. De har deltatt i mange lag og foreninger, og fremdeles har de et og annet verv, selv etter å ha passert åtti. På veggen henger bildet Magnhild fikk da hun ble tildelt “Medmenneskeprisen” for sitt engasjement med frivillig arbeid. Ved siden av, henger et bilde fra et teslaberas med en skikkelse vi drar kjensel på. Hermod trodde det var en fleip, men skjønte etterhvert at han ble invitert til å drikke te sammen med sjølvaste kongen, på et arrangement for ildsjeler fra alle kanter av landet.

Han er, kort sagt, en mann som har fått brukt tida si på ting som betyr noe for ham. Blant annet et langvarig og begeistret engasjement for å realisere Kulturfabrikken. Et tilbud han benytter seg av så ofte som mulig, nå som det er nærmeste nabo.
– Vi bor tett på Kulturfabrikken, og nært butikkene. Skulle jeg åpne sokkeskuffa en morgen, og det var tomt, er det bare å ta en svipptur ned på Dressmann. Vi har 29 butikker, nesten i vår egen stue.
Store buketter med sjønære sentrumsleiligheter har vokst fram på Sortland de siste årene. “Taket”, der Hermod og Magnhild bor, var et av de aller første prosjektene av denne sorten. Og paret var de første til å tegne seg, allerede da planene var på skissestadiet. Det har blitt en trend, og etterspørselen er stor. Det er kanskje ikke så rart.

– Jeg var opptatt av boform, og rammene rundt livene våre. Å skape livskvaliteten man ønsker seg. Den har gått suksessivt, og har økt proporsjonalt med tilværelsen her i denne leiligheten.

De flyttet hit november 1999. Da inviterte de 13 naboer til julebord. Det ble en årlig tradisjon. Grillfester og andre sammenkomster ble det også.
– Det er noe med det å ha gode naboer. Alle vi “på taket”, som vi kaller det her, har mye kontakt.
– Dere kjører full hendel hver dag?
– Vi gjorde det før. Nå kjører vi mer i andregiret, men med gassen i bånn.

Rundt i leiligheita henger spor etter turer til Kina, Afrika, Bangladesh og selvfølgelig: syden. Selv om fasen med den heftigste reisinga kanskje er over, har Magnhild fortsatt glede av globetrottinga. Hun nikker ned mot føttene – de er ikke med på de lange turene til andre steder på kloden. Men minnene lever hun på, fremdeles.
– Altså, jeg er 87 år straks. Nå har jeg tid til å tenke tilbake.
– Når dere er 100 år, er dere fremdeles på høygir?
– Nei, haha, da håper jeg at jeg er på Selnesmyra! Men vi holder oss nok i mye bedre form enn hvis vi ikke hadde tatt dette valget. Noe annet tør vi ikke tenke på.

TAGS